Fløy en liten påfugl 2

20 jun

På lensmannskontoret på Varhaug, satt førstebetjent Janne Ellingsen og halvsov i en svært ukomfortabel stressless. Hun visste at hun en gang hadde ment at oppholdsrommet på jobben var ganske koselig, men nå kunne hun ikke for sitt bare liv huske hvorfor. Når man er høygravid, hormonell og har et konstant press på urinblæra, er ingen ting noen gang supert. Selv et forsøk på å holde i gang en enkel samtale uten å få temaet over på vannlating, blir like umulig som å svømme over den engelske kanalen uten å pisse i sjøen.

”Vognkort og førerkort takk. Kan du blåse hardt inn i dette apparatet her? Har du tilfeldigvis dopapir i bilen?” Det utstråler liksom ikke den autoriteten en politibetjent bør ha.

Magen sprengte mot knappene i uniformskjorta, og selv om bukselinningen skulle være tilpasset hennes voksende omstendighet, hadde ikke det elastiske båndet i linningen det som krevdes av fleksibilitet til å ta i mot den daglige ekspansjonen av midjen hennes. Hun hadde måttet kneppe opp knappen etter å ha spist 4 biter pizza, og glidelåsen ble trukket ned etter tre store plater Firkløver. Det kunne da ikke være normalt å bli så diger så fort? Det måtte være genetisk. Den stadige vektøkningen bidro ikke akkurat til å holde humøret oppe, noe som igjen ikke utrettet mirakler for ekteskapet. Hun hadde kranglet med Jarle før hun dro på jobb, noe hun stort sett hadde gjort hver eneste dag de siste månedene.

”Ja men Janne, da, kan du ikke prøve å se litt positivt på situasjonen?”, hadde han nærmes tryglet, mens hun lå klemt halvveis inn i skapet under kjøkkenvasken. Idiotisk nok hadde hun insistert på å rense det tette sluket fordi hun var ”gravid, ikke syk!”

”Jeg kan gjøre det for deg, jeg. Kan du ikke bare prøve å være litt blid?”

For meg? FOR MEG? Som om det egentlig er min oppgave å gjøre denne drittjobben?” hadde hun frest tilbake. ”Og hvorfor i helvete skal jeg være blid?” ”Fordi feite folk liksom alltid er i godt humør? Fordi at når du ser ut slik som meg, er du nødt til være skikkelig grei for at andre i det hele tatt skal gidde å snakke med deg?” Hun var nødt til å holde igjen temperamentet på jobb, og dermed gikk arbeidsdagens oppdemte frustrasjoner ut over Jarle, gjerne helt uten sammenheng og logikk. Egentlig var det bare rett og rimelig, mente hun, alt tatt i betraktning. Den som er med på leken, får smake steken, og det var ikke han som snart ville bli nødt til å presse noe på størrelse med en vannmelon ut av en brevsprekk. Og når man er gravid, vet man at man har rett. Denne overbevisningen er et våpen i en hellig krig, og slaget står om menneskehetens overlevelse. Det dreier seg om fremtidig arbeidskraft, om hvem som skal vaske deg i rumpa når du blir gammel, og om hvem som skal sloss om å få arve bunad og annet jordisk gods. Glem alt som blir sagt om denne ”gløden” en etter sigende skal utstråle, der en går og blomstrer barbeint og drømmende i lykkelige omstendigheter. Det er en myte, i likhet med den om at kulen på magen vokser diskret og lekkert i passende tempo, mens brystene svulmer opp til forlokkende, erotiske puter av ren nytelse. Hun hadde smertelig erfart at den sagnomsuste gløden rett og slett var et konstant og klamt lag svette, at brystene blir så ømme at selv det å ta på seg en genser føles som et overgrep, og at magen ikke lenger bør kalles mage, men vom. Og grunnen til at man går barbeint, er at man må. Ingen sko passer lenger, og selv utvaskede strømper som er slappe i strikken kan kutte av blodsirkulasjonen i bena en gang for alle. Janne ristet oppgitt på hodet. Litt over seg selv, men mest over resten av verden. Det var mulig at alt ville bli litt lettere når hun nå måtte trappe ned. Hun gikk inn i tredje trimester, og da ble det skrivebordet fra frem til barnet ble født. Det var slik det fungerte i politiet, og det var en viss logikk i det, både når det gjaldt psykologiske, fysiske og biologiske farer en tross alt kunne bli utsatt for i utetjeneste. Så dette var siste natta. Siste vakt før hun ble lenket til kontorpulten. Og etter det ventet måneder med hjemmetilværelse, før hun igjen fikk komme seg ut. Hun kom til å savne det, på tross av at alt stadig ble tyngre. Ikke at det skjedde all verden på Jæren, verken i nattens mulm og mørke, eller ved høylys dag. Om det oppsto en situasjon, skjedde det som regel på Bryne og var utenfor rekkevidde for Hå Lensmannskontor. Time hadde tross alt hadde flere innbyggere, og dermed også flere løse fugler. De 4 ansatte på Varhaug hadde for det meste hendene fulle med å kjøre hjem en eller annen drita tenåring, sette en stopper for råkjøring med traktor etter dans på Vigrestad, og å utstede nødpass. Men det var muligheten for at noe kunne skje som gjorde det spennende. Det fantes tullinger her som over alt ellers, og latent galskap lå og ulmet i mangt ett menneskesinn. Ting kunne faktisk skje. Et skikkelig ran, for eksempel. Et litt større ett enn da Gaute Ueland opplevde å få den selvbetjente grønnsaksbua si tømt for både frukt, grønt og cash. Etter å ha forsynt seg, hadde gjerningsmannen syklet hastig av gårde med fullastet ryggsekk, uvitende om at gulrøtter og poteter drysset ut av den overfylte sekken, som smulene etter Hans og Grete. Janne hadde enkelt og greit fulgt sporene til hun nådde en forlatt jordkjeller i nærheten. Der fant hun det kriminelle elementet, sittende krumbøyd over et bål som ikke ville ta fyr, i et forsøk på å lage middag. Stakkaren hadde bare vært sulten. Og siden kjeltringen ikke var vegetarianer frivillig, overga han seg uten dramatikk etter at Janne spilte sitt sterkeste kort; nemlig et løfte om kjøttkaker i brun saus på Domus. Etter en dusj og en natt på cella, reiste vedkommende tilbake til Bodø med en innskutt bisetning på rullebladet, og en avtale med NAV i hjembyen. Bortsett fra noen ujevne tannmerker i en gulrot, var byttet så å si urørt og ble returnert til sin rettmessige eier.

Lensmann Ole Karlsen satt vaktsomt i sofaen og tygget svært forsiktig på en kjeks. Han ville nødig framprovosere et hormonelt utbrudd fra Janne, som hadde blitt ekstremt var for lyder den siste tiden. De hadde delt nattpatruljen i tre år nå, og det hadde gått fint, selv om hun ennå var forholdsvis ung og uerfaren. Han hadde til og med likt henne ganske godt, og syntes at hun hadde mestret de fleste situasjoner tilfredsstillende. Nå, derimot, var kvinnemennesket ugjenkjennelig. Ikke bare var hun forandret til en furie som mest av alt minnet om Hufsa i Mummidalen, men det hun tidligere hadde hatt av humor, var blitt erstattet av noe som bare kunne beskrives som en slags bitter hånlighet. Jo da, det var vittig den første gangen hun refererte til den svenske filmen Cops. Det var da kollekten i Ogna kirke ble stjålet. Kirketjeneren, som hadde vært helt i oppløsning, hadde ikke kunnet bestemme seg for om han skulle være fortvilet over tapet av pengene, eller redd for å bli utpekt som hovedmistenkt i saken. Anekdoten, med sine svenske innslag, slo godt an i lunchen. Nå var det imidlertid bare provoserende at hun absolutt måtte komme med disse antydningene hver eneste gang det skjedde noe, særlig innenfor publikums hørevidde. Det virket tydeligvis komisk på Janne, men det er klart det går innpå deg når du har strikket dukkeklær til basaren i Saniteten et helt år, og noen finner på å rakne opp alt sammen. Når rampungene i tillegg har surret garnet tilbake i nøster sortert etter farge, og at hele spettakkelet skjer bare dager før den store festen, blir ikke akkurat situasjonen bedre av at en gravid førstebetjent plutselig snakker til deg på svensk om ett eller annet du ikke begriper. Men, heldigvis var lensmannen i Hå ingen nybegynner når det gjaldt gravide kvinner. Han hadde vært gjennom dette før. Tre ganger for å være nøyaktig. Forskjellen var at det da hadde vært kona Jorunn som ventet barn, og at det var mulig å komme seg unna galskapen ved å dra på jobb. Dessuten hadde belønningen vært en deilig, liten krabat i andre enden av svangerskapet, et barn som fra første øyeblikk hadde blitt det ubestridte sentrum i de nybakte foreldrenes liv. Ungene hadde kommet, velskapte, vidunderlige og uten kolikk, som perler på en snor; Kaisa, Marie og til sist lille Olav. Så når Ole tok jobben sin alvorlig, og det gjorde han, var det, hvis han skulle være ærlig, for å trygge fremtiden for sine barn. Dersom det var noe han kunne gjøre for å fjerne farer og fristelser fra gater og streder så gjorde han det, og han kom til å fortsette å luke ugress, som han kalte det, til han lå under torva. Det kunne virke så trivielt det bare ville på Janne, men han visste at alt hang sammen, og at det ene fort kunne ta det andre. Og selv om resultatet av disse rekkene med tilfeldigheter og omstendigheter ofte hadde forflyttet seg til Bryne eller Sandnes innen de utgjorde en alvorlig trussel for samfunnet, kunne de mest bagatellmessige foreteelser på sikt få enorme ringvirkninger. Uansett, det var nok det beste for dem alle at Janne nå skulle sette seg ved skrivebordet. Han gjespet diskret, og kikket på klokka. 06.45. Bare et kvarter igjen. Forhåpentligvis ville førstebetjent Ellingsen om ett år eller så, komme tilbake som den kollegaen han egentlig hadde satt stor pris på, tenkte han i det telefonen ringte.

”Lensmannen Hå?”, svarte som om det var et spørsmål, noe Janne hadde merket seg at han gjorde hver gang han tok telefonen. ”Hm”, sa han. ”Greit, jeg kommer”. Det var alt. Ikke mer enn det. Men noe skjedde. Janne stirret forundret på mannen framfor seg. Hele kroppsholdningen hans forandret seg. Nesten som ved en kjemisk reaksjon så han ut til å bli ett annet menneske, rett foran øynene hennes.

Dypt inne i Janne våknet noe til liv. Noe hadde skjedd. Noe sikkelig.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: