Fløy en liten påfugl 1

13 Jun

1.

Da Liv Dahl fant et lik i fjæra, var hennes første tanke at hun kom til å bli avslørt.                                                                                      Det hadde begynt med at hun ikke fikk sove, men i stedet ble liggende og stirre i taket mens hun irriterte seg over snorkingen fra Johan. Det verste var ikke de  dype, nasale magadragene som til stadighet runget ut i soverommet. Det var de små rytmiske smattelydene han lagde hver gang han trakk pusten, som drev henne til vanvidd. Det var den taktfaste, og nesten uhørlige lyden av at leppene hans, igjen og igjen, skilte seg og lukket seg bare ørlite grann, som fikk henne til å gå fra konseptene. Til slutt sto hun like godt opp. På kjøkkenet ble hun stående og se utover det speilblanke havet. Det så ut som seig og glatt olje, og den røde morgensolen spredte et nærmest psykedelisk lys over vannflaten. Hun åpnet vinduet, og duften fra syrinene blandet seg med duften av kaffen fra trakteren. Hun var lys våken, og fikk en ustoppelig trang til å gå ut. Hun tok med seg røyken og mobilen, i tilfelle Johan skulle våkne og lure på hvor hun var. Først gikk hun ut i hagen. Peonene i bedet utenfor døren så ut til å kunne springe ut hvert øyeblikk, og potentillabuskene lyste gult i det grågrønne morgenlyset. Uten å helt tenke over det, gikk hun videre, og en ubeskrivelig følelse av frihet spredte seg i henne ved tanken på at her gikk hun, Liv, barbeint og i bare nattkjolen midt på natta, uten at noen visste det. Fuglene hadde våknet. På tross av at det var en kilometer opp til veien som strakk seg flatt fra Brusand i sør, til Sandnes i nord, ville snart lyden fra livene deres drukne i støyen fra resten av verden. Det var et deilig, stjålent øyeblikk der det føltes som om naturen, slik den egentlig var, åpenbarte seg kun for henne.

Etter at hun kom tilbake til huset, så hun at det hadde gått to timer. To timer! Da Johan like etterpå kom søvndrukken ned trappen, sa hun ingenting om hvor lenge hun hadde vært våken. Det ville være å ødelegge opplevelsen, trivialisere den. Derfor smilte hun bare, og spurte om han ville ha en kopp kaffe, noe han litt overrasket takket ja til.

Det var begynnelsen.

Neste natt tok hun ikke med seg mobilen. Hun bare la den slik at dersom Johan skulle våkne, ville han få inntrykk av at hun ikke hadde gjemt den, bare glemt den. Nok en gang tuslet hun barbent av gårde. Følte seg litt rampete nesten. Det var allerede blitt en hemmelighet. Noe som var hennes, og sommernatten føltes like deilig i lungene som den hadde gjort kvelden før.

Deretter ble det rutine.

*

Nå var det blitt sent på sommeren, og rutinen med nattevandringer var godt etablert. Rugosarosene blomstret for andre gang, og mørket var litt tettere nå enn det hadde vært for bare noen uker siden. Natteluften hadde den søtlige angen som varslet om at alt som er vakkert, nok en gang var i ferd med å dø. På Jæren betydde vinter fire måneder med uvær. Et landskap i brunt og grått, et blekt og fattig ingenmannsland som snek seg inn under huden for å bli liggende der, selv på solvarme sommerdager. Om bare et par måneder ville høststormene komme rasende fra Nordsjøen, kaste seg mot rullesteinene, og fare over Jæren som en sint furie. Ekkoet fra skrikene til de omkomne fra århundrer med skipsforlis, ville blande seg med brølet fra vinden, og lyseglimtene fra Obrestad Fyr ville flerre flyktige glimt av håp gjennom alt det voldsomme svarte. Det ville knake i takbjelkene på det gamle Jærhuset, og Liv ville lure på om den mer eller mindre falleferdige bygningen kom til å holde denne gangen også. Hun ville ligge stiv i sengen, og vente på lyden fra Seaking-helikoptere og redningsmannskap, i tilfelle nok et skip skulle bli smadret mot land. Furuene, som ble plantet en gang for lenge siden som beskyttelse rundt jordlappen hun nå kalte sin egen, ble stadig skjevere av påkjenningene de voldsomme naturkreftene utsatte dem for. Det samme gjaldt samtlige av de få husene som lå spredt omkring helt nederst i havgapet.

*

Da Liv hadde listet seg ut denne natten, hang fullmånen tung over horisonten og satt gravhaugene rundt prestegården i relieff mot det sølvskimrende havet. En og annen kampestein lå gjenglemt av isbreen som hadde trykket landet flatt for 10 000 år siden. Obrestad fyr ruvet ytterst på odden mot vest, for å minne om at havet, som nå virket så ufarlig, brått kunne forandre ansikt og ta liv uten å blunke. Jordene oppover Høgjæren var oppdelt av steingjerder som arbeidsomme Jærbuer hadde bygget for å skille sitt eget fra andres i hundrevis av år. Det enorme området var blitt ryddet stein for stein, også disse rester fra istiden og morenen som isen skjøv framfor seg. Hver enkelt var blitt nøyaktig studert og vurdert etter størrelse, for å finne den perfekte plasseringen av nettopp den steinen. Etter at steinen var nitidig ordnet, lå praktfull, dyrkbar matjord igjen, og denne la grunnlaget for velstand for dem som hadde holdt ut slitet.  Mellom havet og Høgjæren strakte Nordsjøveien seg fra Ogna til Sola, og selv om den nå var bred, asfaltert og delt på midten av en gul stripe, hadde også denne preget landskapet i hundrevis av år.

Gravfeltet ved prestegården hadde ligget der siden jernalderen, men først på 50- tallet tok arkeologene mureskje og børster fatt, og avdekket skattene som befant seg under haugene med stein. Ingen bein eller tekstiler hadde overlevd 1500 år under jorden, men det de avdøde hadde fått med seg, det som skulle hjelpe dem videre i dødsriket, lå der fremdeles. Arkeologene hadde funnet smykker, glassperler, spinneutstyr og våpen blant sanden og grusen som opprinnelig hadde dannet gulvet i gravkamrene. Artefaktene ble lagret i magasinene hos Arkeologisk Museum i Stavanger, og steinene ble lagt pent tilbake på plass i det man antok var det opprinnelige mønsteret. På Jæren gikk det knapt en måned uten at man kunne lese i lokalavisa at noen hadde funnet en steinøks under pløyingen, eller pilspisser av flint i grønnsakshagen.

Også denne natten kastet Liv noen vaktsomme blikk opp mot huset før hun gikk videre nedover mot sjøen. Havet hvisket dypt og duvende mot rullesteinene, og stillheten bar nå og da med seg det klagende skriket til en av påfuglene i Nærbøparken. Ellers bare stillhet.

Da hun først skimtet bylten blant rullesteinene, trodde hun at det var søppel noen uomtenksomt hadde slengt fra seg i vannkanten. Noe som var blitt dumpet uten tanke for annet enn at det kom til å bli bedre plass i garasjen. Da hun kom helt inntil, begynte hun å stusse. Det så ut som en kropp.

Det var en død kvinne. Det lange mørke håret hadde klistret seg til det som en gang hadde vært ansiktstrekkene hennes. Hun lå i blekblå profil mot den svarte vannflate. Det synlige øyet var åpent, tomt og stirrende. Den ene hånden duppet rytmisk og sakte frem og tilbake i tangen. Liv bøyde seg over liket. Hun kunne se blodårene i kvinnens hånd tydelig. Huden i ansiktet hennes så ut om deig i det bleke månelyset, og et sår gapte i tinningen. Hun hadde på seg noe som mest minnet om en mørk kjeledress, og var full av sand. Liv snuste. Ingen lukt, bortsett fra den vanlige litt råtne stanken fra oppløst tang og salt sjø.

Liv satte seg på en stein, grov i lommen etter røykpakken, tente en, og pustet opphisset ut. – Faen, hvisket hun til seg selv. – Faen også! Hun kikket på liket, og så på klokka. Kvart over tre. Man kunne ikke finne et lik i vannkanten klokken tre om natta uten at det ville bli stilt spørsmål.

Der hun nå satt på steinen og stirret på liket i fjæra, visste hun at reaksjonen hennes ikke sto i forhold til selve opplevelsen. Hun registrerte, og undret seg vagt over, at hun ikke lurte på noe som helst som gjaldt den døde kvinnen. Det eneste som streifet henne var det underlige plagget hun hadde på seg. Var det en kjeledress? Det virket merkelig. Egentlig var hun mest bekymret over det praktiske. Hun kunne ikke la være å ringe politiet. Selvfølgelig ikke. Men hun behøvde vel ikke å gjøre det med en gang? Hva skulle hun si? – Jo, jeg pleier å gå tur her nede på denne gamle gravplassen mellom kl 02.00 og 04.30 hver eneste natt, og i natt fant jeg altså tilfeldigvis ett lik? Nei, mannen min kan ikke bekrefte at jeg pleier å gjøre dette… Hun fikk heller vente. Hvis hun for eksempel ringte klokken halv seks, kunne hun bare si at hun hadde gått en tidlig morgentur. Ikke noe unormalt med det. Så hun ble sittende. Kvinnen duvet frem og tilbake, og Liv røykte sigarett etter sigarett mens hun studerte den døde litt mer inngående. Hun så veltrent ut, mente Liv. Sprek og sunn. Eller så sprek og sunn som noen som hadde ligget gud vet hvor lenge i vannet kunne virke. Hun hadde noe som så ut til å være en dyr klokke rundt håndleddet. Liv kjente et stikk av misunnelse. Sikkert selvmord. ”Personlig tragedie” kom det til å stå i avisene. Det hjalp ikke med dyre klokker mot den slags. Det slo henne at hun hadde lest om en savnet kvinne i Stavanger Aftenblad for noen dager siden. Hun fikk sjekke haugen med gamle aviser når hun kom hjem. Hun husket at hun hadde tenkt at dama sikkert hadde stukket av. Liv hadde forståelse for slikt selv på en god dag, men det fikk da være grenser. Klokken fem gikk hun tilbake til huset, listet seg inn og satte på en kanne kaffe.                                           Så ringte hun 113.

Advertisements

2 kommentar to “Fløy en liten påfugl 1”

  1. Line Tørum Amdam 14. juni 2011 kl. 7:14 am #

    Morsomt, Anne! Føljetong på blogg – kult! Og bra skrevet. Får lyst til å se Jæren 🙂
    Stå på – dette blir artig å følge videre 🙂

  2. sissel 18. juni 2011 kl. 10:25 pm #

    gleder meg til fortsettelsen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: