Fløy en liten påfugl 2

20 jun

På lensmannskontoret på Varhaug, satt førstebetjent Janne Ellingsen og halvsov i en svært ukomfortabel stressless. Hun visste at hun en gang hadde ment at oppholdsrommet på jobben var ganske koselig, men nå kunne hun ikke for sitt bare liv huske hvorfor. Når man er høygravid, hormonell og har et konstant press på urinblæra, er ingen ting noen gang supert. Selv et forsøk på å holde i gang en enkel samtale uten å få temaet over på vannlating, blir like umulig som å svømme over den engelske kanalen uten å pisse i sjøen.

”Vognkort og førerkort takk. Kan du blåse hardt inn i dette apparatet her? Har du tilfeldigvis dopapir i bilen?” Det utstråler liksom ikke den autoriteten en politibetjent bør ha.

Magen sprengte mot knappene i uniformskjorta, og selv om bukselinningen skulle være tilpasset hennes voksende omstendighet, hadde ikke det elastiske båndet i linningen det som krevdes av fleksibilitet til å ta i mot den daglige ekspansjonen av midjen hennes. Hun hadde måttet kneppe opp knappen etter å ha spist 4 biter pizza, og glidelåsen ble trukket ned etter tre store plater Firkløver. Det kunne da ikke være normalt å bli så diger så fort? Det måtte være genetisk. Den stadige vektøkningen bidro ikke akkurat til å holde humøret oppe, noe som igjen ikke utrettet mirakler for ekteskapet. Hun hadde kranglet med Jarle før hun dro på jobb, noe hun stort sett hadde gjort hver eneste dag de siste månedene.

”Ja men Janne, da, kan du ikke prøve å se litt positivt på situasjonen?”, hadde han nærmes tryglet, mens hun lå klemt halvveis inn i skapet under kjøkkenvasken. Idiotisk nok hadde hun insistert på å rense det tette sluket fordi hun var ”gravid, ikke syk!”

”Jeg kan gjøre det for deg, jeg. Kan du ikke bare prøve å være litt blid?”

For meg? FOR MEG? Som om det egentlig er min oppgave å gjøre denne drittjobben?” hadde hun frest tilbake. ”Og hvorfor i helvete skal jeg være blid?” ”Fordi feite folk liksom alltid er i godt humør? Fordi at når du ser ut slik som meg, er du nødt til være skikkelig grei for at andre i det hele tatt skal gidde å snakke med deg?” Hun var nødt til å holde igjen temperamentet på jobb, og dermed gikk arbeidsdagens oppdemte frustrasjoner ut over Jarle, gjerne helt uten sammenheng og logikk. Egentlig var det bare rett og rimelig, mente hun, alt tatt i betraktning. Den som er med på leken, får smake steken, og det var ikke han som snart ville bli nødt til å presse noe på størrelse med en vannmelon ut av en brevsprekk. Og når man er gravid, vet man at man har rett. Denne overbevisningen er et våpen i en hellig krig, og slaget står om menneskehetens overlevelse. Det dreier seg om fremtidig arbeidskraft, om hvem som skal vaske deg i rumpa når du blir gammel, og om hvem som skal sloss om å få arve bunad og annet jordisk gods. Glem alt som blir sagt om denne ”gløden” en etter sigende skal utstråle, der en går og blomstrer barbeint og drømmende i lykkelige omstendigheter. Det er en myte, i likhet med den om at kulen på magen vokser diskret og lekkert i passende tempo, mens brystene svulmer opp til forlokkende, erotiske puter av ren nytelse. Hun hadde smertelig erfart at den sagnomsuste gløden rett og slett var et konstant og klamt lag svette, at brystene blir så ømme at selv det å ta på seg en genser føles som et overgrep, og at magen ikke lenger bør kalles mage, men vom. Og grunnen til at man går barbeint, er at man må. Ingen sko passer lenger, og selv utvaskede strømper som er slappe i strikken kan kutte av blodsirkulasjonen i bena en gang for alle. Janne ristet oppgitt på hodet. Litt over seg selv, men mest over resten av verden. Det var mulig at alt ville bli litt lettere når hun nå måtte trappe ned. Hun gikk inn i tredje trimester, og da ble det skrivebordet fra frem til barnet ble født. Det var slik det fungerte i politiet, og det var en viss logikk i det, både når det gjaldt psykologiske, fysiske og biologiske farer en tross alt kunne bli utsatt for i utetjeneste. Så dette var siste natta. Siste vakt før hun ble lenket til kontorpulten. Og etter det ventet måneder med hjemmetilværelse, før hun igjen fikk komme seg ut. Hun kom til å savne det, på tross av at alt stadig ble tyngre. Ikke at det skjedde all verden på Jæren, verken i nattens mulm og mørke, eller ved høylys dag. Om det oppsto en situasjon, skjedde det som regel på Bryne og var utenfor rekkevidde for Hå Lensmannskontor. Time hadde tross alt hadde flere innbyggere, og dermed også flere løse fugler. De 4 ansatte på Varhaug hadde for det meste hendene fulle med å kjøre hjem en eller annen drita tenåring, sette en stopper for råkjøring med traktor etter dans på Vigrestad, og å utstede nødpass. Men det var muligheten for at noe kunne skje som gjorde det spennende. Det fantes tullinger her som over alt ellers, og latent galskap lå og ulmet i mangt ett menneskesinn. Ting kunne faktisk skje. Et skikkelig ran, for eksempel. Et litt større ett enn da Gaute Ueland opplevde å få den selvbetjente grønnsaksbua si tømt for både frukt, grønt og cash. Etter å ha forsynt seg, hadde gjerningsmannen syklet hastig av gårde med fullastet ryggsekk, uvitende om at gulrøtter og poteter drysset ut av den overfylte sekken, som smulene etter Hans og Grete. Janne hadde enkelt og greit fulgt sporene til hun nådde en forlatt jordkjeller i nærheten. Der fant hun det kriminelle elementet, sittende krumbøyd over et bål som ikke ville ta fyr, i et forsøk på å lage middag. Stakkaren hadde bare vært sulten. Og siden kjeltringen ikke var vegetarianer frivillig, overga han seg uten dramatikk etter at Janne spilte sitt sterkeste kort; nemlig et løfte om kjøttkaker i brun saus på Domus. Etter en dusj og en natt på cella, reiste vedkommende tilbake til Bodø med en innskutt bisetning på rullebladet, og en avtale med NAV i hjembyen. Bortsett fra noen ujevne tannmerker i en gulrot, var byttet så å si urørt og ble returnert til sin rettmessige eier.

Lensmann Ole Karlsen satt vaktsomt i sofaen og tygget svært forsiktig på en kjeks. Han ville nødig framprovosere et hormonelt utbrudd fra Janne, som hadde blitt ekstremt var for lyder den siste tiden. De hadde delt nattpatruljen i tre år nå, og det hadde gått fint, selv om hun ennå var forholdsvis ung og uerfaren. Han hadde til og med likt henne ganske godt, og syntes at hun hadde mestret de fleste situasjoner tilfredsstillende. Nå, derimot, var kvinnemennesket ugjenkjennelig. Ikke bare var hun forandret til en furie som mest av alt minnet om Hufsa i Mummidalen, men det hun tidligere hadde hatt av humor, var blitt erstattet av noe som bare kunne beskrives som en slags bitter hånlighet. Jo da, det var vittig den første gangen hun refererte til den svenske filmen Cops. Det var da kollekten i Ogna kirke ble stjålet. Kirketjeneren, som hadde vært helt i oppløsning, hadde ikke kunnet bestemme seg for om han skulle være fortvilet over tapet av pengene, eller redd for å bli utpekt som hovedmistenkt i saken. Anekdoten, med sine svenske innslag, slo godt an i lunchen. Nå var det imidlertid bare provoserende at hun absolutt måtte komme med disse antydningene hver eneste gang det skjedde noe, særlig innenfor publikums hørevidde. Det virket tydeligvis komisk på Janne, men det er klart det går innpå deg når du har strikket dukkeklær til basaren i Saniteten et helt år, og noen finner på å rakne opp alt sammen. Når rampungene i tillegg har surret garnet tilbake i nøster sortert etter farge, og at hele spettakkelet skjer bare dager før den store festen, blir ikke akkurat situasjonen bedre av at en gravid førstebetjent plutselig snakker til deg på svensk om ett eller annet du ikke begriper. Men, heldigvis var lensmannen i Hå ingen nybegynner når det gjaldt gravide kvinner. Han hadde vært gjennom dette før. Tre ganger for å være nøyaktig. Forskjellen var at det da hadde vært kona Jorunn som ventet barn, og at det var mulig å komme seg unna galskapen ved å dra på jobb. Dessuten hadde belønningen vært en deilig, liten krabat i andre enden av svangerskapet, et barn som fra første øyeblikk hadde blitt det ubestridte sentrum i de nybakte foreldrenes liv. Ungene hadde kommet, velskapte, vidunderlige og uten kolikk, som perler på en snor; Kaisa, Marie og til sist lille Olav. Så når Ole tok jobben sin alvorlig, og det gjorde han, var det, hvis han skulle være ærlig, for å trygge fremtiden for sine barn. Dersom det var noe han kunne gjøre for å fjerne farer og fristelser fra gater og streder så gjorde han det, og han kom til å fortsette å luke ugress, som han kalte det, til han lå under torva. Det kunne virke så trivielt det bare ville på Janne, men han visste at alt hang sammen, og at det ene fort kunne ta det andre. Og selv om resultatet av disse rekkene med tilfeldigheter og omstendigheter ofte hadde forflyttet seg til Bryne eller Sandnes innen de utgjorde en alvorlig trussel for samfunnet, kunne de mest bagatellmessige foreteelser på sikt få enorme ringvirkninger. Uansett, det var nok det beste for dem alle at Janne nå skulle sette seg ved skrivebordet. Han gjespet diskret, og kikket på klokka. 06.45. Bare et kvarter igjen. Forhåpentligvis ville førstebetjent Ellingsen om ett år eller så, komme tilbake som den kollegaen han egentlig hadde satt stor pris på, tenkte han i det telefonen ringte.

”Lensmannen Hå?”, svarte som om det var et spørsmål, noe Janne hadde merket seg at han gjorde hver gang han tok telefonen. ”Hm”, sa han. ”Greit, jeg kommer”. Det var alt. Ikke mer enn det. Men noe skjedde. Janne stirret forundret på mannen framfor seg. Hele kroppsholdningen hans forandret seg. Nesten som ved en kjemisk reaksjon så han ut til å bli ett annet menneske, rett foran øynene hennes.

Dypt inne i Janne våknet noe til liv. Noe hadde skjedd. Noe sikkelig.

Reklamer

Fløy en liten påfugl 1

13 jun

1.

Da Liv Dahl fant et lik i fjæra, var hennes første tanke at hun kom til å bli avslørt.                                                                                      Det hadde begynt med at hun ikke fikk sove, men i stedet ble liggende og stirre i taket mens hun irriterte seg over snorkingen fra Johan. Det verste var ikke de  dype, nasale magadragene som til stadighet runget ut i soverommet. Det var de små rytmiske smattelydene han lagde hver gang han trakk pusten, som drev henne til vanvidd. Det var den taktfaste, og nesten uhørlige lyden av at leppene hans, igjen og igjen, skilte seg og lukket seg bare ørlite grann, som fikk henne til å gå fra konseptene. Til slutt sto hun like godt opp. På kjøkkenet ble hun stående og se utover det speilblanke havet. Det så ut som seig og glatt olje, og den røde morgensolen spredte et nærmest psykedelisk lys over vannflaten. Hun åpnet vinduet, og duften fra syrinene blandet seg med duften av kaffen fra trakteren. Hun var lys våken, og fikk en ustoppelig trang til å gå ut. Hun tok med seg røyken og mobilen, i tilfelle Johan skulle våkne og lure på hvor hun var. Først gikk hun ut i hagen. Peonene i bedet utenfor døren så ut til å kunne springe ut hvert øyeblikk, og potentillabuskene lyste gult i det grågrønne morgenlyset. Uten å helt tenke over det, gikk hun videre, og en ubeskrivelig følelse av frihet spredte seg i henne ved tanken på at her gikk hun, Liv, barbeint og i bare nattkjolen midt på natta, uten at noen visste det. Fuglene hadde våknet. På tross av at det var en kilometer opp til veien som strakk seg flatt fra Brusand i sør, til Sandnes i nord, ville snart lyden fra livene deres drukne i støyen fra resten av verden. Det var et deilig, stjålent øyeblikk der det føltes som om naturen, slik den egentlig var, åpenbarte seg kun for henne.

Etter at hun kom tilbake til huset, så hun at det hadde gått to timer. To timer! Da Johan like etterpå kom søvndrukken ned trappen, sa hun ingenting om hvor lenge hun hadde vært våken. Det ville være å ødelegge opplevelsen, trivialisere den. Derfor smilte hun bare, og spurte om han ville ha en kopp kaffe, noe han litt overrasket takket ja til.

Det var begynnelsen.

Neste natt tok hun ikke med seg mobilen. Hun bare la den slik at dersom Johan skulle våkne, ville han få inntrykk av at hun ikke hadde gjemt den, bare glemt den. Nok en gang tuslet hun barbent av gårde. Følte seg litt rampete nesten. Det var allerede blitt en hemmelighet. Noe som var hennes, og sommernatten føltes like deilig i lungene som den hadde gjort kvelden før.

Deretter ble det rutine.

*

Nå var det blitt sent på sommeren, og rutinen med nattevandringer var godt etablert. Rugosarosene blomstret for andre gang, og mørket var litt tettere nå enn det hadde vært for bare noen uker siden. Natteluften hadde den søtlige angen som varslet om at alt som er vakkert, nok en gang var i ferd med å dø. På Jæren betydde vinter fire måneder med uvær. Et landskap i brunt og grått, et blekt og fattig ingenmannsland som snek seg inn under huden for å bli liggende der, selv på solvarme sommerdager. Om bare et par måneder ville høststormene komme rasende fra Nordsjøen, kaste seg mot rullesteinene, og fare over Jæren som en sint furie. Ekkoet fra skrikene til de omkomne fra århundrer med skipsforlis, ville blande seg med brølet fra vinden, og lyseglimtene fra Obrestad Fyr ville flerre flyktige glimt av håp gjennom alt det voldsomme svarte. Det ville knake i takbjelkene på det gamle Jærhuset, og Liv ville lure på om den mer eller mindre falleferdige bygningen kom til å holde denne gangen også. Hun ville ligge stiv i sengen, og vente på lyden fra Seaking-helikoptere og redningsmannskap, i tilfelle nok et skip skulle bli smadret mot land. Furuene, som ble plantet en gang for lenge siden som beskyttelse rundt jordlappen hun nå kalte sin egen, ble stadig skjevere av påkjenningene de voldsomme naturkreftene utsatte dem for. Det samme gjaldt samtlige av de få husene som lå spredt omkring helt nederst i havgapet.

*

Da Liv hadde listet seg ut denne natten, hang fullmånen tung over horisonten og satt gravhaugene rundt prestegården i relieff mot det sølvskimrende havet. En og annen kampestein lå gjenglemt av isbreen som hadde trykket landet flatt for 10 000 år siden. Obrestad fyr ruvet ytterst på odden mot vest, for å minne om at havet, som nå virket så ufarlig, brått kunne forandre ansikt og ta liv uten å blunke. Jordene oppover Høgjæren var oppdelt av steingjerder som arbeidsomme Jærbuer hadde bygget for å skille sitt eget fra andres i hundrevis av år. Det enorme området var blitt ryddet stein for stein, også disse rester fra istiden og morenen som isen skjøv framfor seg. Hver enkelt var blitt nøyaktig studert og vurdert etter størrelse, for å finne den perfekte plasseringen av nettopp den steinen. Etter at steinen var nitidig ordnet, lå praktfull, dyrkbar matjord igjen, og denne la grunnlaget for velstand for dem som hadde holdt ut slitet.  Mellom havet og Høgjæren strakte Nordsjøveien seg fra Ogna til Sola, og selv om den nå var bred, asfaltert og delt på midten av en gul stripe, hadde også denne preget landskapet i hundrevis av år.

Gravfeltet ved prestegården hadde ligget der siden jernalderen, men først på 50- tallet tok arkeologene mureskje og børster fatt, og avdekket skattene som befant seg under haugene med stein. Ingen bein eller tekstiler hadde overlevd 1500 år under jorden, men det de avdøde hadde fått med seg, det som skulle hjelpe dem videre i dødsriket, lå der fremdeles. Arkeologene hadde funnet smykker, glassperler, spinneutstyr og våpen blant sanden og grusen som opprinnelig hadde dannet gulvet i gravkamrene. Artefaktene ble lagret i magasinene hos Arkeologisk Museum i Stavanger, og steinene ble lagt pent tilbake på plass i det man antok var det opprinnelige mønsteret. På Jæren gikk det knapt en måned uten at man kunne lese i lokalavisa at noen hadde funnet en steinøks under pløyingen, eller pilspisser av flint i grønnsakshagen.

Også denne natten kastet Liv noen vaktsomme blikk opp mot huset før hun gikk videre nedover mot sjøen. Havet hvisket dypt og duvende mot rullesteinene, og stillheten bar nå og da med seg det klagende skriket til en av påfuglene i Nærbøparken. Ellers bare stillhet.

Da hun først skimtet bylten blant rullesteinene, trodde hun at det var søppel noen uomtenksomt hadde slengt fra seg i vannkanten. Noe som var blitt dumpet uten tanke for annet enn at det kom til å bli bedre plass i garasjen. Da hun kom helt inntil, begynte hun å stusse. Det så ut som en kropp.

Det var en død kvinne. Det lange mørke håret hadde klistret seg til det som en gang hadde vært ansiktstrekkene hennes. Hun lå i blekblå profil mot den svarte vannflate. Det synlige øyet var åpent, tomt og stirrende. Den ene hånden duppet rytmisk og sakte frem og tilbake i tangen. Liv bøyde seg over liket. Hun kunne se blodårene i kvinnens hånd tydelig. Huden i ansiktet hennes så ut om deig i det bleke månelyset, og et sår gapte i tinningen. Hun hadde på seg noe som mest minnet om en mørk kjeledress, og var full av sand. Liv snuste. Ingen lukt, bortsett fra den vanlige litt råtne stanken fra oppløst tang og salt sjø.

Liv satte seg på en stein, grov i lommen etter røykpakken, tente en, og pustet opphisset ut. – Faen, hvisket hun til seg selv. – Faen også! Hun kikket på liket, og så på klokka. Kvart over tre. Man kunne ikke finne et lik i vannkanten klokken tre om natta uten at det ville bli stilt spørsmål.

Der hun nå satt på steinen og stirret på liket i fjæra, visste hun at reaksjonen hennes ikke sto i forhold til selve opplevelsen. Hun registrerte, og undret seg vagt over, at hun ikke lurte på noe som helst som gjaldt den døde kvinnen. Det eneste som streifet henne var det underlige plagget hun hadde på seg. Var det en kjeledress? Det virket merkelig. Egentlig var hun mest bekymret over det praktiske. Hun kunne ikke la være å ringe politiet. Selvfølgelig ikke. Men hun behøvde vel ikke å gjøre det med en gang? Hva skulle hun si? – Jo, jeg pleier å gå tur her nede på denne gamle gravplassen mellom kl 02.00 og 04.30 hver eneste natt, og i natt fant jeg altså tilfeldigvis ett lik? Nei, mannen min kan ikke bekrefte at jeg pleier å gjøre dette… Hun fikk heller vente. Hvis hun for eksempel ringte klokken halv seks, kunne hun bare si at hun hadde gått en tidlig morgentur. Ikke noe unormalt med det. Så hun ble sittende. Kvinnen duvet frem og tilbake, og Liv røykte sigarett etter sigarett mens hun studerte den døde litt mer inngående. Hun så veltrent ut, mente Liv. Sprek og sunn. Eller så sprek og sunn som noen som hadde ligget gud vet hvor lenge i vannet kunne virke. Hun hadde noe som så ut til å være en dyr klokke rundt håndleddet. Liv kjente et stikk av misunnelse. Sikkert selvmord. ”Personlig tragedie” kom det til å stå i avisene. Det hjalp ikke med dyre klokker mot den slags. Det slo henne at hun hadde lest om en savnet kvinne i Stavanger Aftenblad for noen dager siden. Hun fikk sjekke haugen med gamle aviser når hun kom hjem. Hun husket at hun hadde tenkt at dama sikkert hadde stukket av. Liv hadde forståelse for slikt selv på en god dag, men det fikk da være grenser. Klokken fem gikk hun tilbake til huset, listet seg inn og satte på en kanne kaffe.                                           Så ringte hun 113.